Unionsstriden pågikk for fullt fra slutten av 1890-årene og frem mot den endelige oppløsningen i 1905. Striden engasjerte nok ikke bare landets politiske elite, men etter hvert også folk flest. I ettertid har begivenhetene i 1905 fått plass som et av høydepunktene i vår nasjonale historie. Oppløsningen av unionen står som fullføringen av den demokratiske utviklingen som startet på Eidsvoll i 1814.
Den ”store historien” gjenspeiler seg på ulikt vis på den lokale arena. Ved århundreskiftet 1800/1900 var det mange avholdslosjer, og dette var foreninger som var engasjert såvel i avholdssaken som i andre samfunnsspørsmål. Losje Aftenstjernen er den eldste eksisterende losje i Tønsberg, stiftet i mars 1880. Arkivet etter foreningsvirksomheten er rikholdig, og inneholder serier som møteprotokoller, medlemsfortegnelser, regskapsbøker, korrespondanse og en egen internavis. Internavisen, som fikk navnet Tunsberghus, ble brukt som ”møtested” for losjens medlemmer. Her ble det skrevet artikler om avholdssaken, avisen ble brukt som informasjonskanal, medlemmene kunne komme med egne fortellinger, vitser, opprop, avertissementer m.m. Det var vanlig å lese fra avisen på medlemsmøtene.
Går man i internavisen for året 1905, finner man spor av årets store begivenhet. Redaksjonen, ved Halvdan Laahne, skriver blant annet følgende den 31. august:
”Siden Tunsberghus utkom sist, har der skjedd meget rart i verden(...), ja også i Norge. Der er hendt så meget som blir for langt å nevne her, ja der er skjedd så store ting og under som man slett ikke kunne ha tenkt sig, ikke engang funnet på å fantasere om, ei heller drømt om. For eksempel; hvem kunne ha tenkt sig at Norge skulle fraskilles fra Sverige? Hvem har drømt om 7de juni som Norges største merkedag? Hvem har tenkt seg muligheten av en dag som 13de august?” Her syder det av entusiasme og glede. 7de juni var datoen for Stortingets enstemmige erklæring om unionsoppløsningen, mens selve folkeavstemningen ble gjennomført den 13. august. Laahne skriver videre:
” Ja, venner nå er vi alene, vi er kommet for oss selv, vi vil ikke lenger ha konsulatkjøkken sammen med en annen nasjon, vi er som sagt nå for oss selv og mor Norge kan glede sig over dette.” Mot slutten av artikkelen dreies temaet mot avholdssaken, og at opp i all gleden må vi ikke glemme mor Norges ”aller verste fiende, nemlig drikkeondet”. Jovisst er gleden stor over unionsoppløsningen, men Laahne avslutter med følgende ”valgspråk”:
”Vi vil oss et land som er frelst og fritt for rusdrikk og dette vårt land heter Norge”.